I 2004 var 92 prosent av styremedlemmene i private bedrifter i Europa menn. Menn sitter også på toppen i de bankene som har opptrådt mest uansvarlig. «Kreative menn» i økonomibransjen har forårsaket en dyp økonomisk krise som rammer kvinner hardest.

Makteliten i USA utgjør 1 prosent av befolkningen, men eier 40 prosent av verdiene. Tenketanken Wall Street Watch anslår at finanssektoren støttet politiske kandidater med ca. 1,7 milliarder dollar i perioden mellom 1998 og 2008. Rapporten deres «Sold out: How Wall Street and Washington betrayed America» viser pengeoverføringene fra mektige menn i finansverden, til mektige menn i politikken. Slik opprettholdes et kapitalistisk system, som belønner eliten, men også økonomisk uansvarlighet og kortsiktighet.

Når regningen kommer, seiler den rikeste 1 prosenten uberørt videre: ingen finansskatt ingen økte skatter for de rikeste. Økt moms og privatisering, kutt i velferd, lønninger og pensjoner for den resterende 99 prosent av befolkningen. I Storbritannia kuttes nå 400 000 jobber i offentlig sektor, hvor dobbelt så mange kvinner som menn jobber. Landet opplever den høyeste arbeidsledigheten blant kvinner på flere tiår. Til sammenlikning brukte de fire største bankene på Wall Street 492 milliarder norske kroner på bonuser til sine ansatte i 2010.

Når velferd kuttes blir tjenestene blir åpenbart dårligere. For kvinnene som jobber i disse yrkene betyr det at de må løpe raskere for å dekke behovet. Yrkesstolthet forsvinner, sykemeldingene kommer og uføretrygd lenge før pensjonsalder er utfallet.

Mer privatisering er også «løsningen» på dårligere offentlig tilbud. Igjen er det de rike som har råd til å betale. Det er også eliten som eier de private helseforetakene - som regel internasjonale selskaper registrert i skatteparadiser. Et eksempel er Carema-konsernet, der eieren Henry R. Kravis er god for 30 milliarder. Liknende selskap som har blitt avslørt for grove brudd på arbeidsrettighetene i Norge.

Kvinner i Europa har bare ett valg. De må organisere seg. Vi kan ikke akseptere kuttene i det offentlige, og vi må kreve inntekter via finansskatt og skatteøkninger for de rikeste. En klassekamp er heldigvis kjennetegnet av de manges kamp mot de få, og kravene våre er tross alt ikke mer radikale enn at vi krever 50 prosent av kaka og at de som har ansvaret, tar det.

Innlegget er en forkortet versjon av en artikkel på maddam.no