Frøydis Sollid Simonsen får anmelderen til å le, lære og bli rørt.

Tips oss 2400
annonse
annonse
0

«Hver morgen kryper jeg opp av havet»

  • Forfatter: Frøydis Sollid Simonsen
  • Forlag: Gyldendal
 
ANMELDELSE: I løpet av bokhøsten føler jeg meg av og til som en lesemaskin, det er så mange utgivelser som skal leses og vurderes at prosessen får noe samlebåndsaktig over seg.

Men så, heldigvis, innimellom, dukker det opp bøker som får meg til å stoppe opp, lese en setning en gang til, kanskje et helt avsnitt, og som gir meg følelsen av at jeg har verdens beste jobb.

Sitatvennlig


Frøydis Sollid Simonsens debut er en sånn type bok. På bare 86 luftige sider får Simonsen meg til å le, lære og bli rørt.

«Hvis jeg bare samler nok sol inni meg, kanskje neste vinter blir bedre. Hvis jeg samler det til en gyllen ball rundt hjertet, rundt lungene, kanskje jeg kan lyse i mørket. For det blir mørkt igjen.»

Jeg'et i boka blir dumpa, mister en onkel og skal ha en eksamen, men disse ytre hendelsene er ikke så viktige, det som er drivkraften i boka er de poetiske tankerekkene og de presise observasjonene:

«Jeg så en sky som lignet en ryggrad, den hang over Torshov. Jeg lurte på om den var min, i og med at jeg mangler en.»

Simonsen klarer å si mye med lite og selv om boka tar opp flere såre temaer blir den aldri sentimental eller overtydelig.


Formel som funker


Grunnen til dette ligger mye i den velfungerende formen Simonsen har funnet for debutboka. Hun øser av en enorm naturkunnskapskilde, vi får vite hvilke pattedyr hvalen slekter mest på (blant annet hjorten!), hvordan soloppgangen kan ta seg ut på Merkur og hvordan synet vårt fungerer, for å nevne noe.

Og selv om formelen er ganske åpenbar, finn noen fakta, trekk det inn i det personlige og filosofiske, blir det aldri kjedelig eller for oppskriftsmessig. Simonsen er en bedre forfatter enn som så, at dette også er debuten glemmer jeg fort mens jeg leser.


Åpen sjanger


Simonsen utfordrer sjangerbegrepene på en kreativ og spennende måte. En roman er det egentlig ikke, det kan like gjerne kalles et episke langdikt. Men samtidig har boka også dette faktabaserte, filosofiske, som gir den et mer essayistisk preg.

Det eneste jeg egentlig har å utsette på boka er at den er for kort, jeg sitter igjen med et ønske om mer, og jeg gleder meg allerede til neste bok fra Simonsen, for den må komme, og forhåpentligvis lyse opp bokhøsten min like sterkt som denne. 

Kan artikkelen bli bedre? Har du funnet feil vi burde vite om?

RAPPORTER INN HER
Lik Dagbladet Kultur på Facebook.